Utgitt av komitéen til oplæring av førerhunder for blinde
Oslo, Norges Blindeforbund 1937
Innhold:
- I. Utvalg av hunder bestemt til blindeførere
- II. Oplæring av førerhunder
- III. Hjelpearbeide som forsøksvis optas.
- IV. Oplæring av den blinde sammen med hunden.
Forord
Komitéen til oplæring av førerhunder for blinde har besluttet å utgi dette lille skrift til veiledning for dem som akter å skaffe seg førerhunder, og for dem som ellers måtte ha interesse for saken.
Den første avdeling, «Retningslinjer for utvalg og dressur av førerhunder for blinde», er oversatt fra tysk av komitéens formann, hr. bankbokholder Åge Tønsberg, og den siste avdeling om «hundens foring, pass og stell i store trekk», er utarbeidet av et av komitéens
medlemmer, vaktmester S. A. Nor.
Oslo i februar 1937
På vegne av komitéen til oplæring av førerhunder for blinde
T. Hjelmtveit
Retningslinjer for utvalg og dressur av førerhunder for blinde
Den som skal befatte seg med utvalg og oplæring av førerhunder for blinde, må være klar over at den blindes liv og sundhet hver
dag er avhengig av hundens pålitelighet, og utvalget og oplæringen må foregå med minst den samme omhu som når det gjelder politihunder og andre tjenestehunder.
Dressører og de som akter å skaffe seg førerhunder, vil i det følgende finne omhandlet hvilke krav man bør stille til hunden og dens
ydelser.
I. Utvalg av hunder bestemt til blindeførere
Utvalget av dyr må foretas med den største samvittighetsfullhet. I betraktning kommer bare friske, godt utviklede dyr av
middelsstor rase. Uintelligente, trege, særlig veke eller syke dyr, biske (herunder også hundebitere), ville, upålitelige eller feige dyr egner seg ikke for formålet. Det samme gjelder hunder med grove legemsfeil, misdannelser eller
lignende.
Hundens størrelse må for opnåelse av sikker føring være tilpasset den blindes legemshøide og bør utgjøre en tredjedel av denne.
Den ferdigdresserte førerhunds alder bør være misnt 15 måneder og høist 2 år.
II. Oplæring av førerhunder
Ved oplæring av tjenestehunder, enten det gjelder jakt-, politi-, beskyttelses-, sanitets- eller førerhunder, går man frem etter metoder
som er basert på vitenskapelig forskning og praktisk erfaring. Det blir dressørens opgave å utforske hundens anlegg og egenskaper for derved å lette dressuren. De fordringer som må stilles til dressøren, er større enn almindelig
antatt.
Før arbeidet begynner, må dressøren søke å opnå hundens kjærlighet og tillit. Kontakten mellom fører og hund opnåes gjennom syn og
hørsel. Det viktigste middel er den menneskelige stemme. Jo uttrykksfullere denne er for hundens øre, desto snarere vil hunden lære å forstå. Man bør velge klangfulle lyder og også legge vekt på tonefallet. man før for eksempel heve
tonen når hunden skal roses, og tale skarpt når hunden skal irettesettes. Kommandoordene må adskille seg fra det almindelige underholdningsprat med hunden. De må være korte og konsise, for eksempel «sitt!» når den
skal sitte, og «dekk!» når den skal ligge osv.
Under dressuren bør kommandoordene om nødvendig suppleres med synstegn eller bevegelser for hurtigere å opnå resultater. Det som det
først og fremst kommer an på, er at hunden lærer å forstå forskjellen mellom ros og skjenn eller straff. En ordre må øieblikkelig adlydes. På dette punkt må ikke vises etterlatenhet.
Førerhunden må oplæres til å undgå alle de i det daglige liv forekommende hindringer, og oplæringen bør så vidt mulig foregå under forhold
som danner et billede av et trafikk-knutepunkt.
Førerhunder som skal brukes i en storby, må vennes til storbyens trafikk og til å benytte de vanlige trafikkmidler. På tilsvarende
måte må hunder som er bestemt til bruk på landet, vennes til å føre på landeveier og stier.
I almindelighet skal hunden føres i bøile, slik at hunden går halvt foran på sin herres venstre side. På smale stier ute på landet og
andre steder hvor det er hensiktsmessig at hunden går foran sin herre, kan det ofte være gunstig å bruke den såkalte lange bøile.
Hvis dressøren er opmerksom på de foran nevnte forhold og dessuten viser ro, tålmodighet, sindighet og kjærlighet til dyret, vil selve
oplæringen falle betydelig lettere.
Opøvelsen av hunden bør gjennomføres i to avdelinger: 1. Lydighetsøvelser og 2. førerarbeide.
1. Lydighetsøvelser
Lydigheten er grunnlaget for dressuren. Lydighetsøvelser er:
a) lineføring, b) fri ved foten, c) sitte, d) legge seg, e) reise seg, f) apportering, g) hunden sendes ut og kalles tilbake, h) gi hals.
a) Lineføring. Kommando «plass!» eller «på plass!»
Hunden festes i line og går ved dressørens venstre side, skulderen i knehøide. dressøren holder
linen i høire hånd og regulerer med den venstre hundens gangart, således at den ikke trekker eller sakker bakut. Lineføring opøves i alle gangarter. Hvis dressøren stanser, skal hunden øieblikkelig sette seg. Under øvelsen passerer
man gjenstander, trær, telegrafstolper, lyktestolper, slik at de kommer mellom hunden og dressøren for på forhånd å venne hunden til å vike til side for slike ting.
b) fri ved foten. Kommando «plass!»
Utføres som under a, men uten line.
c) sitte. Kommando «sitt!»
Dette må innøves mens hunden står, går eller ligger. Dressøren kommanderer «sitt» og
trykker samtidig med venstre hånd hunden i sittende stilling.
d) legge seg. Kommando «dekk!»
Øvelsen utføres mens hunden står, går eller sitter. Kommandoen ledsages av trykk på hundens skulder.
Hunden må bli liggende inntil den innkalles ved tilrop eller fløite.
e) reise seg. Kommando «op!»
På kommando må hunden straks reise seg.
f) apportering. Kommando «apport!»
Hunden sitter ved dressørens venstre side. På komamndo apporterer hunden rakskt og uten sidespring den
kastede gjenstand, setter seg på dressørens venstre side, melder av ved å lene seg inn til dressørens kne og venter inntil denne tar apporten og slipper den på kommando «slipp!» man veksler stadig gjenstander, og disse ikke
bare kastes, men slippes også rett ned. I særdeleshet øves dette med dressørens
hatt eller lue.
g) Hunden sendes ut og kalles inn. (Kommando «spring!»
På kommando «spring!» skal hunden løpe forover og på tilrop eller fløite komme korteste vei tilbake, sette seg ned ved dressørens venstre kne og gjøre seg bemerket ved å lene seg inn til ham.
h) gi hals. (Kommando «hals!»
På kommando må hunden gi vedholdende hals, enten den går i line, ligger, løper fritt eller er i
førerarbeide.
Alle lydighetsøvelser utføres også med førerbøile og under føring. Hvert kommandoord gis bare én gang, hvoretter øvelsen øieblikkelig må
utføres korrekt. Slapp utførelse av arbeidet eller lystring først etter gjentatte kommandoord ansees som grov feil.
2. Førerarbeide.
Førerhundens hovedopgave er å føre den blinde på hans vei, melde ferdselshindringer og undgå disse.
Oplæring i å føre utføres bare i førerbøilen, kort eller lang. Hunden skal gå så langt foran at den venstre arm med hånden på bøilen
trekkes lett fremover. Derved føler den blinde straks enhver forandring ved hundens gang. På kommando «gå!» setter dressøren og hunden seg i bevegelse. Dressøren begynner med høire fot for ikke å trå på hunden. gjør han
det, kan det lett ha til følge at hunden trekker litt mot venstre.
De første forsøk på føring med bøile gjennomføres i en gate uten hindringer. Går hunden tilfredsstillende og er føringen sikker, stiller man den foran hindringer.
Hovedhindring i gatene danner fortauenes kantsten, som derfor må finnes på øvelsesplassen. Foran fortauskanten blir føreren stående og lar hunden sitte. Med en stokk banker han i kantstenen og gjør hunden opmerksom på den, viser den faren ved kanten og kommanderer samtidig: «sitt!» Denne øvelse gjentas så ofte at hunden til slutt ved langsommere gangart selv setter
seg foran hindringen og markerer denne. Senere settes hunden på prøve ved å la den gå over fortauskanten, idet føreren tilsynelatende uaktsomt skritter over kanten. Hvis hunden ikke reagerer, irettesettes den skarpt. Man går tilbake og
gjentar øvelsen.
På øvelsesplassen som må minne om en gate, må som allerede nevnt forekomme trær, lyktestolper, trapper og lignende hindringer som hunden
må vike til side for i tilstrekkelig avstand.
Førerarbeidet består i følgende punkter. a) føring i hinderfri gate, b) føring omkring oprettstående og høiere hindringer, c) føring
omkring fordypninger, d) holde avstand fra farlige skrenter og grøfter, e) anvisning av hindringer ved å sette seg, f) føring over kjørebanen, g) føring i trapper, h) føring i anvist retning.
a) føring i hinderfri gate.
Den velutdannede førerhund skal i fri gate følge dens løp, om mulig midt på fortauet (dog i alle
tilfeller i tilstrekkelig avstand fra vegger, gjerder osv.), uten å la seg distrahere og uten å gjøre unødige avstikkere, trekke svakt i bøilen og føre i passende tempo. Når man bøier inn i en sidegate, må hjørnet under ingen omstendighet tas i skarp vinkel, for i så fall kan det lett opstå sammenstøt. Holdes ikke den tilstrekkelige avstand fra husvegger eller lignende, eller enda
verre, om hunden smyger seg langs veggen, betraktes det som en grov feil, da dette innebærer den fare at den blinde kan støte borti fremstikkende trapper, kjellernedganger, åpne vinduer, postkasser, utstillingsmontrer eller prydtrær.
Likeså er det en grov feil at hunden trekker for meget enten forover eller til venstre. Dette er særlig farlig og ubehagelig for den blinde i sterkt trafikkerte gater eller hvis veien er glatt og iset.
b) Føring omkring oprettstående eller i høiden fremspringende hindringer.
På hvilken side hindringen enn befinner seg, må føringen utføres i tilstrekkelig avstand, så
den blinde ikke på noen måte kan støte bort i noe.
Galt er det at hunden utelukkende oplæres til å omgå hindringer på høire side. Oprettstående
hindringer er trær, lyktestolper, ledningsmaster, opslagssøiler, bygningsstillaser, stiger, avvisere, menneskegrupper, sperrepeler, spann,
kasser og lignende som står på fortauet.
Av høiereliggende hindringer kan nevnes for lave markiser, lave grener, brevkasser, åpenstående vinduer og lignende.
Møtende eller i samme retning gående personer så vel som håndvogner på fortauet og lignende må hunden undgå. Det samme gjelder forholdene på veier, i kjørebanen osv. hvor man møter kjøretøier.
c) Føring omkring fordypninger.
Omkring fordypninger og huller (særlig ved gravninger i gaten) som den blinde kan snuble eller falle i, må hunden føre i tilstrekkelig avstand, så all fare for den blinde er utelukket.
d) Holde avstand fra farlige skrenter og grøfter.
På veier som fører langs steile skrenter, grøfter og graver og langs bryggekanter og perronger må førerhunden med den blinde holde seg i en avstand som utelukker enhver fare.
e) Anvisning av hindringer ved å sette seg.
Alle hindringer som kan forårsake fall eller skade, eller som sperrer gaten på en måte som utelukker passering eller som bare kan passeres med største forsiktighet, må hunden anvise derved at den hurtig og sikkert setter seg ned i tilstrekkelig avstand (ca 1 skritt) fra hindringen. På førerens «gå!» fortsettes gangen.
Følgende anvises ved at hunden setter seg: lemmer, trapper, planker, renner og lignende fordypninger, smale gjennomganger ved stilaser og lignende, halvåpne dører, klopper over grøfter, vogner som sperrer veien, sperringer ved tak- og gatearbeider, markiser som ikke uten videre kan omgåes, lave grener og lignende. Gjennomgang i smale åpninger (for eksempel dører) må utføres i sakte gang. Uventet opdukkende hindringer, for eksempel kjøretøier som kommer ut av portrum eller som uventet nærmer seg under passering av kjørebanen, angis alltid ved at hunden setter seg.
f) Føring over kjørebanen.
Føring over kjørebanen utføres på kommando «gå!» og alltid den korteste vei og i rask marsj. Passering i skrå retning eller i buer er feilaktig. Især må man påse at hunden ved passering av kjørebanen i gatekryss ikke fører videre langs det motsatte fortau på kjørebanen. Først når den blinde ved hjelp av sin hørsel har overbevist seg om at kjørebanen er fri og at faren for sammenstøt med forbipasserende kjøretøier synes utelukket, gir han hunden ordre til å passere kjørebanen. Hunden må imidlertid omhyggelig oplæres slik at den stanser og setter seg når sykler, vogner, biler osv. uventet nærmer seg; den må aldri forsere seg foran dem. Ved passering av kjørebanen skal hunden føre forbi stillestående kjøretøier og lignende i tilstrekkelig avstand så den blinde ikke
renner bort i hester, vognstenger, kalesjer eller utoverhengende last.
g) Føring i trapper.
Dette må vies særskilt opmerksomhet. Hunden må gå rolig og må aldri komme foran dressørens venstre kne. Her må hunden absolutt holdes tilbake.
h) Føring i anvist retning.
Førerhunden må på kommando «høire» eller «venstre» straks slå inn i den av sin herre anviste retning, og ved egenmektig å bøie av, på kommando «rett frem» straks opta den oprinnelige retning.
På kommando «tilbake» snur hunden i høirevending, så at man kan undgå å trå på den. Likeså må hunden på kommando føre til hus, dør, trapp eller benk. (Kommando: «hus», «dør», «trapp», «benk»).
III. Hjelpearbeide som forsøksvis optas.
- 1. Sporsøkning på friskt førerspor, friarbeide over 30 meter.
- 2. Bevoktning av den blindes eiendom.
- 3. Nekte å ta imot mat av fremmede.
- 4. Forsvare den blinde ved angrep.
- 5. Slippe mannen.
- 6. Hopning (sprang over 1,20 meter hoppegjerde).
- 7. Holde seg mot slag og smell.
1. Sporsøkning på friskt førerspor. Kommando «søk!».
Hunden må ikke la seg forstyrre verken av mat eller av annet i sitt arbeide, og må bringe den funne gjenstand tilbake i raskt tempo.
2. Bevoktning av den blindes eiendom. Kommando «pass på».
Hunden må ved bevoktning av gjenstander som tilhører den blinde, ikke forlate disse og hindre at fremmede personer berører eller fjerner dem.
3. Nekte å ta imot mat av fremmede.
Hunden må ikke la seg kjæle for eller lokke vekk av fremmede personer, ikke motta fór av fremmede og ikke spise mat som den finner.
4. Forsvare den blinde ved angrep.
Hunden må ved angrep på dens herre gripe angriperens høire arm og holde fast.
5. Slippe mannen.
Så snart angriperen står stille, må hunden slippe ham og bevokte ham.
6. Hopning. Kommando «hopp».
Hindere må tas absolutt sikkert.
7. Holde seg mot slag og smell.
Hunden må ikke la seg forstyrre i sitt arbeide av skudd, piskesmell eller lignende støi, eller ved stokkeslag.
IV. Oplæring av den blinde sammen med hunden.
Før hunden blir overlatt den blinde til føring, må den gjennomgå en samvittighetsfull og skarp prøve på sin duelighet.
1. Utdannelse av den blinde sammen med hunden ved læreanstalten.
Oplæring av den blinde med henhold til foring, pleie og underhold av hunden må gå foran den praktiske
oplæring sammen med førerhunden. I tilslutning hertil må den blinde gjøres fortrolig med den utdannelsen som hunden har fått av sin dressør. Han gjøres også opmerksom på hundens særlige egenskaper. På øvelsesturene må dressøren
følge den blinde i umiddelbar nærhet og påpeke mulige feil. Avstanden mellom dressøren og den blinde økes etter hvert som den sistnevntes oplæring skrider frem. Når hunden ser seg om etter sin forrige herre må dette motvirkes. Man kan
for eksempel på øvelsesturene bytte dressør. Ingen blind må tillates å reise fra læreanstalten før han er ubetinget sikker i føringen. Hunden må også være stueren.
2. Hundens installering i det nye hjem.
De forandrede forhold som førerhunden kommer inn i, gjør det nødvendig at den først må bli
«husvarm». Det går en viss tid innen hunden blir fullstendig hjemmevant. Som følge av forandringen kan dens ydelser til å begynne med
nedsettes. Det må legges særlig vekt på at hunden daglig må arbeides med i lengre tid hvis man vil opnå å øke dens ydelser.
Samarbeide mellom den blinde og hunden må ikke forstyrres av andre personer.
Hvis andre kommandoord enn de under avsnitt II om oplæringen er nødvendige, må bare benyttes enkle ord så som: «arbeide»,
«post», «bane», «kirke», «kafé», osv.
(Fra tysk v. Åge Tønsberg)
Hundens foring, pass og stell i store trekk.
Hunden hører til de kjøttetende dyr. Hovedforingen må derfor helst bestå av kjøtt-inneholdende stoffer, både i rå og kokt form. Kraften som ben og lignende blir kokt i, kan blandes op med havremel, gryn og sildemel eller mais og kokes til en hård grøt. Det er også nødvendig å koke grønnsaker i grøten: tomater, gulerøtter og lignende.
Fisk er også utmerket fór, både kokt og stekt. Spesielt kan anbefales kokt, urenset sild. Litt tørrfisk hver dag er bra. Hundekjeks er
utmerket, men blir dyrt i lengden.
Rå kalveben er bra, hvis det ikke blir for meget av dem. Fugleben og fåreben må undgåes.
For hvalper og unge hunder er fosfortran nødvendig.
Foring to ganger daglig er tilstrekkelig. Middagen er hovedmåltid. Foring etter kl. 17 er ikke heldig.
Bedervet, muggen og sur mat må ikke benyttes. Matfatet renses hver dag. Hunden må få så meget rent vann den vil ha. Når den har spist
seg mett, tas matfatet vekk.
Hunden bør luftes og mosjoneres mest mulig. Det er absolutt nødvendig å lufte den hver morgen og aften.
Hunden må ha et bestemt sted hvor den kan ligge, og der skal den ha et bløtt underlag. Den må ikke utsettes for trekk.
Daglig børsting og strigling kan anbefales, badning en gang imellom når det trenges. Pass på at det ikke blir liggende igjen såpe i
hårlaget. Opløs såpen på forhånd i vann. I vintertiden må hunden tørres på et varmt sted etter badningen.
Vær snild og kjærlig, men bestemt.
S. A. Nor
